Lukten skjemmer ingen, men skremmer mange.
En kald desember for snart 20 år siden surret jeg rundt i førjulsslapsen i Paris. Hjemme i Norge var mitt første barn på vei, og jeg ville ta med fransk jul hjem. Med stjerner i øynene fylte jeg posene med alt som lukter, og blant disse den mest legendariske rødkittstinkeren av de alle: epoisse. Den ble selvfølgelig fraktet som håndbagasje og havnet i hyllen over meg på flyet.
Hjemme på Gardermoen observerte jeg stakkaren. Nesen vandret over ermer og skuldre. Han skjønte ikke hvorfor han var innhyllet i en usynlig duftsky av synd og fordervelse. Jeg holdt hodet lavt og posen ute av syne mens jeg hastet ut. For en ostenerd er det kjempespennende å følge sjokkmodningen over noen dager. Fra noe fast og kanskje mildt til det er en skarp, liten flytende dam igjen under domen.