«Krigsseileren» er en imponerende og opprørende, vakker og grusom. Og den er en film som virkelig bør oppleves på det store lerretet.
Historien om de 30.000 norske krigsseilerne er ikke blant de hyppigst fortalte i norsk film. Vanlige sjøfolk ble viktige brikker i transporten av nødvendig krigsmateriell under annen verdenskrig, og risikoen for å bli torpedert var mildt sagt overhengende. Behandlingen mange av dem som overlevde fikk etter hjemkomsten, står ikke igjen blant de stolteste avsnittene i norsk etterkrigshistorie.
Det er ingen stor nyhet at Joner og Hagen er drivende dyktige, og de skuffer på ingen måte her heller. Man skal være ganske kjølig anlagt for å ikke bli berørt av de sterke historiene de formidler i denne filmen. Dette er definitivt en av de filmene du bør unne deg å se på kino, i stedet for å vente på at den kommer til en eller annen strømmetjeneste. Det sies at den er tidenes dyreste norske film, og mye av dette ser vi nok gjennom de mange spektakulære scenene til sjøs.
Et usedvanlig godt skuespillerlag skal ha mye av æren for at det sitter så godt som det gjør. Det skal også de godt komponerte dialogene, hvor det som utelates ofte er like viktig som det som blir uttalt. I tillegg må man bare la seg imponere av de tidsriktige kostymene og de gjennomførte omgivelsene, både innendørs og utendørs. Til sammen gir det et troverdig bilde av 30- og 40-tallets arbeiderklassefolk og deres levekår.