Den tyske paven er forfremmet til evigheten. Josef Ratzinger (1927-2022) har sikret seg en plass i kirkehistorien – som bakstreversk og gammeldags.
Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
ArvesyndenI de første dagenes eufori, ble det glemt og oversett at Josef Ratzinger hadde flere tiår bak seg som markant professor og biskop med mildt sagt konservative meninger. Han var stridsglad og la seg mer enn gjerne ut med andre topp-katolikker om spørsmål av det slaget som virkelig kan sette sinnene i kok.
Det slo heller ikke så godt an i den ikke-katolske halvdelen av tyskere, da paven la ned forbud mot å holde gudstjenester sammen med protestanter. Ja, han nektet sågar sine egne å omtale protestantiske innretninger som «kirke». Homse-ekteskap var en trussel mot den vestlige sivilisasjon og her kunne han bare advare. Det var i det hele tatt som om Benedikt valgte seg temaer som kunne sette sinnene i opprør over hele verden.
«Pave emeritus»For ni år siden erklærte Benedikt – til også sine nærmestes store overraskelse – at han ville bli pensjonert pave. Helsa sviktet og alderen gjorde at han ikke kunne oppfylle alle sine plikter, forklarte 85-åringen. Han ville trekke seg tilbake og holde lav profil – ikke blande seg borti det hans arvtaker måtte drive med.