Hvordan lever en familie som vil utslette abort fra hjembyen sin?
Coleman Boyd ser rundt på de tre fedrene som sitter til bords med ham hjemme i stua, langt ute på landsbygda i Mississippi.– I vårt hjerte og sinn så skulle vi få et barn til, sier Boyd til dem, trist, svakt smilende.Men nå er det ikke lenger noe liv som vokser inne i magen til kona Robin . Diagnosen hun hadde fått etter elleve uker, heterBlæremola er et unormalt svangerskap med kromosomfeil. Behandlingen minner om en abort, vakuumsug.
Han var ung den gangen. I dag mener han at abort, uansett tidspunkt, er drap og burde straffeforfølges som det.Det har ikke noen spesiell begrunnelse, annet enn at de er bibelske. Abort var fortsatt ikke blitt noe han tenkte mer over enn at han hadde registrert at Jackson hadde en abortklinikk.«Berg dem som føres til døden, hold igjen dem som vakler mot retterstedet!»Har den amerikanske abortdebatten alltid vært så polarisert?
Blant kristne var kampen mot abort primært en katolsk sak, mens protestanter og evangelikale i liten grad var engasjert.Rettsavgjørelsen har siden fått mye skylden for det polariserte ordskiftet i USA. – Jeg var den første som holdt henne. Moren ville ikke se henne, sier Robin om adoptivdatteren Moriah, som nå er fem år.i februar 2016. I juni samme år fødte Robin sitt åttende biologiske barn.
Den hengslete 62-åringen er kledd i dongeri. Hun er høy, tynn, har langt, blondt hår og beveger seg slepent rundt med en gylden lugg som gjerne faller ned foran det ene øyet. – Det er kanskje ikke det perfekte liv. Jeg burde kanskje ha jobbet mer, men du må bare balansere det som er viktig for deg med andre trivielle ting som du egentlig ikke trenger, sier hun.eller ei, deler Derenda Hancock og Coleman Boyd en hverdag sammen på fortauet utenfor klinikken.– Jeg har sett dem vokse opp. I årevis har jeg snakket med dem og sett dem forandre seg. Jeg tror du kan si at de også har vokst på meg, sier hun.
– Jeg gjør det fordi jeg vil beholde kontakten med Robin og barna. Ved å beholde roen kan jeg fortsatt nå inn til dem, sier Hancock til VG.– Jeg er mer sjenert. Det er vanskeligere for meg å gå bort til en dame og blande meg i hennes ting, sier hun.og Robin Boyd om de noen ganger er for slemme, rett og slett – for dømmende? Er ikke Gud nådefull?
– De der dødskortene ..., sier han og sikter til den rosa klinikkens eskorter, slike som Derenda Hancock.– Vel, de eskorterer barn til døden. Jeg har ikke noe mål om å beskrive det de gjør på en vennlig måte. Jeg vil at de skal vite at vi er glad i dem. Men jeg kommer ikke til å glatte over og si at de er snille og bare bryr seg om kvinnehelse.lenger, jeg er pro abortion.